onsdag 8. oktober 2008

Den store reisen, episode 2.



I serien "Den store reisen," som går på NRK, møter vi tre forskjellige familier som har blitt med på en utfordring. De skal i tre uker besøke en annen "familie" med helt forskjellig kultur, og leve sammen med disse. De visste at det ville bli annerledes fra livet de var vant til, men at det skulle være store forskjeller, var de ikke klar over. Det viste seg nemlig at familiene skulle bo hos hver sin stamme, langt vekk fra all sivilisasjon. Stammenes hverdagsliv er ikke som våres i Norge, og dette takler familiene på både godt og vondt.
Vi valgte å følge med på familien Berg fra Trøndelag og familien Alsos fra Nord- Norge. Familien Berg bestående av mor, far og to døtre havnet hos Himbaene i Namibia, mens Alsos, mor, far og tre sønner endte opp hos Mentawaene i Indonesia. To forskjellige familier, som takler tilværelsen på to forskjellige måter.

Familien Berg kom med åpent sinn til det de trodde skulle bli en spennende og positiv opplevelse, men allerede første kvelden oppstod det problemer. Stammen fortalte dem at mor og far skal sove på et annet sted enn døtrene, noe som ikke var populært, men de gikk med på å teste dette. Men den overraskende intimiteten blandt jentene i stammen var ikke velkommen hos trønder- jentene. De forlangte å få ligge sammen med foreldrene, og etter mye krangel med stammen, fikk de lov til det. Dette var det første tilfelle av kommunikasjonssvikt.

Det virker til at familien Berg ikke vil forstå, og leve etter Himbaenes kultur. Dette førte til at stammen ble fornærmet, og følte at de ikke ble respektert. Etter mye krangling, innkalte Himbaene til møte. Årsaken til dette var at de ville forklare trønderne hvordan de lever, og at gjestene skal tilpasse seg det. Ettersom de snakker helt forskjellige språk, oppstod det igjen kommunikasjonssvikt, men familien Berg forstod til slutt hva de mente. Dessverre hjalp ikke dette noe, og familien fortsatte å gjøre det de selv ville.


Den andre familien derimot takler hele situasjonen mye bedre. På tross av at Mentawaene lever veldig forskjellig fra oss i Norge, passer familien Alsos veldig bra inn. Allerede fra start ble de venner, og forklarte hverandre om sin kultur. Selv om de snakker forskjellige språk, kommuniserte de veldig bra gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Familien trives blant Mentawaene, men deres toalettvaner sjokkererte på en negativ måte. Å måtte gå langt til skogs for å få gjort sitt fornødene var ikke veldig ideelt, men de gjorde det ikke til et stort problem. Familien tilpasset seg stammens vaner, og er virkelig interesserte i å lære.

En dag følte familien fra Nord- Norge å gjøre noe i gjengjeld. De lagde et typisk norsk måltid, kokt tørrfisk, og var spente på stammens tilbakemeldinger. Reaksjonen til stammen var ikke helt som familien hadde håpet. På begynnelsen latet Mentawaene som de likte det de fikk, men måtte etterhvert innrømme at de synes det smakte forferdelig. Men ettersom familien og stammen har et såpass godt forhold, ble dette tatt med ett smil.

For å gå nærmere inn på familien Berg's tilværelse kan man fokusere på en av kommunikasjonssituasjonene og beskrive denne ved hjelp av kulturfiltermodellen:

Familien Berg hadde sin mening om det å sove på forskjellige steder. På grunn av deres kultur, føler de at det er unormalt å måtte ligge sammen med fremmede, og ville videreformidle dette gjennom sitt kulturfilter. De forsøkte å fortelle Himbaene ved bruk av kroppsspråk, hvordan de vil ha det. Ettersom stammen lever med en annen kultur, har også de et kulturfilter. Når de endelig forsto hva familien Berg mente, ble de helt forvirret. Når meldingen gikk gjennom kulturfilteret deres, syntes de dette var tåpelig. Ettersom stammen har sin egen kultur, virker det å sove sammen unormalt for de. Noe de også prøver å fortelle, men siden familien Bergs kulturfilter gjør at de ikke gidder å høre på stammens synspunkt, kommer ikke responsen fram til familien.

Den store reisen kan både føre til forståelse og underbygge fordommer. De fordommene som forteller oss at stammer i ødemarken lever på ekkel måte og er frastøtende, blir ofte underbygget i serien. Det at den ene stammen drikker en blanding lagd av deres eget spytt og "Chitja", virker utrolig kvalmt for oss fra den moderne verden. Også det at stammen familien Berg besøker, aldri vasker seg og smører seg inn med fett, virker lite delikat. Men samtidig føler nok familien Alsos at den stammen de har kommet til er mer vennlige og sosiale, enn det man skulle tro at slike "jungelmennesker" er. Vi veit jo at stammene får betalt av NRK, så det kan jo hende at de overdriver en hel del. Kanskje er de egentlig mer like oss enn det serien uttrykker.

Anngående fortståelse, så ser vi seerne hvordan stammene har det, men vi forstår jo overhode ikke hvordan de orker å leve som de gjør. Det er vel heller familiene i serien som som oppnår forståelse, ettersom de lever stammens liv mens de er der. Familien Berg forstår hvorfor Himbaene smører seg inn i fett. Nemlig for å beskytte seg mot solen. Men samtidig sitter vi hjemme i sofaene våres og lurer på hvorfor i all verden de ikke bruker solkrem i stedet.
Jeg vil nå påstå at serien inneholder mer misforståelser enn forståelser. Ettersom de ikke snakker likt språk, aner de ikke hva den andre parten sier, noe som må være veldig frustrerende. Jeg mener i alle fall at disse familiene, uansett hvordan de takler situasjonen, er modige som har meldt seg på noe sånt. Det må være veldig krevende å følge andres regler og normer i tre hele uker!

mandag 6. oktober 2008

Hun som brøt sabbaten

Forfatteren av teksten, Israel Zangwill (1864- 1926), ble født av Øst- Europeiske immigranter i England, og var en mann av mange interesser. Særlig politikk var en ting han var veldig opptatt av. Kvinnesaken, jødenes rettigheter og bekjempelse av terrorisme, er bare noen av saken han brant for. Han var som sagt en allsidig mann, og jobbet også som lærer før han startet sin forfatterkarrière i 1892, da han skrev en roman kalt «Children of the Ghetto: A Study of a Peculiar People. Etter dette skrev han flere tekster og stykker, i tillegg til at han også ble svært populær som komiker.


En av tekstene han har skrevet, «Hun som brøt sabbaten,» leste vi på skolen:

Novella handler om en polsk bestemor som havner midt i et dilemma. Det er sabbat, og den jødiske bestemoren får et brev fra sønnen hvor han forteller at han har blitt alvorlig syk. I følge jødiske tradisjoner og den muntlige toraen, Talmud, er Sabbaten en hviledag hvor det er forbudt å arbeide. Hva skal hun gjøre? Skal hun hun følge den jødiske loven, eller skal hun reise til sønnen sin å støtte han gjennom sykdommen?


Hun bestemmer seg for å gjøre begge deler, og håper gud vil tilgi henne. Hun farer til sønnen sin til beins, for å bruke hest og kjerre ville vært arbeid. Selv da hun møter en hyggelig mann som tilbyr skyss, rister hun på hodet og takker nei. "Fatt mot lammet mitt, jeg kommer", uler hun mens hun fortsetter på den lange veien. Hun går og går, til hun nesten segner om av utmattelse før hun endelig når fram til sønnens hus. Der møter hun den gråtkvalte svigerdatteren sin og barnebarna. Sønnen hennes er død. Hun var for sen.


Mange år går forbi og nå har bestemorens tur kommet. Hun ligger kraftløs i en sykeseng mens sykepleierne står rundt. Plutselig glimter den gamle damen til, og får uventet styrke. "Jeg kommer, lammet mitt. Frisk mot! Lille mor er underveis. jeg skal få se ditt ansikt. Jeg skal finne deg i live."


Kanalene som blir brukt for å kommunisere i denne tekster er veldig forskjellige. Da den polske damen fikk vite om sønnens sykdom, var det gjennom et brev sønnen kommuniserte. Det brukes også kroppsspråk, for eksempel da hun blir tilbudt skyss. Hun rister på hodet, og sier ingenting. I gjennom hele teksten blir det i grunn satt veldig lite. (Med unntak av damens utrop til sønnen mens hun vandrer.) Den eneste gangen noen kommuniserer gjennom prat, er da damen kommer fram og svigerdatteren forklarer hva som har skjedd. Ellers i teksten kommuniserer damen ofte med gud, og man kan kanskje si at gud kommuniser tilbake til folket gjennom de jødiske tekstene.

Jeg oppfatter hovedpersonen som ei pliktoppfyllende dame. Hun gjør alt for å være hos sønnen sin samtidig som hun ikke ville gjøre noe i mot sin religion. Hun er antagelig en veldig omtenksom kvinne i tillegg, ettersom hun lider seg igjennom mange mil for å være hos sønnen. Sikkert er det i alle fall at familien kommer først!

Kanskje prøver forfatteren å fortelle oss at man i blant er nødt til å bryte sine løfter. Alt er ikke alltid svart/hvitt, og i blant må man bare følge instinktene sine å gjøre det man selv synes er rett. På slutten vil forfatteren vise at hovedpersonen aldri har kommet over at hun ikke var hos sønnen sin da han døde. Og når hun selv ligger på dødsleie, er hun klar for å møte døden å se sønnen sin igjen.
En veldig tragisk novelle, hvor slutten(til tross for døden) er det mest positive.