mandag 6. oktober 2008

Hun som brøt sabbaten

Forfatteren av teksten, Israel Zangwill (1864- 1926), ble født av Øst- Europeiske immigranter i England, og var en mann av mange interesser. Særlig politikk var en ting han var veldig opptatt av. Kvinnesaken, jødenes rettigheter og bekjempelse av terrorisme, er bare noen av saken han brant for. Han var som sagt en allsidig mann, og jobbet også som lærer før han startet sin forfatterkarrière i 1892, da han skrev en roman kalt «Children of the Ghetto: A Study of a Peculiar People. Etter dette skrev han flere tekster og stykker, i tillegg til at han også ble svært populær som komiker.


En av tekstene han har skrevet, «Hun som brøt sabbaten,» leste vi på skolen:

Novella handler om en polsk bestemor som havner midt i et dilemma. Det er sabbat, og den jødiske bestemoren får et brev fra sønnen hvor han forteller at han har blitt alvorlig syk. I følge jødiske tradisjoner og den muntlige toraen, Talmud, er Sabbaten en hviledag hvor det er forbudt å arbeide. Hva skal hun gjøre? Skal hun hun følge den jødiske loven, eller skal hun reise til sønnen sin å støtte han gjennom sykdommen?


Hun bestemmer seg for å gjøre begge deler, og håper gud vil tilgi henne. Hun farer til sønnen sin til beins, for å bruke hest og kjerre ville vært arbeid. Selv da hun møter en hyggelig mann som tilbyr skyss, rister hun på hodet og takker nei. "Fatt mot lammet mitt, jeg kommer", uler hun mens hun fortsetter på den lange veien. Hun går og går, til hun nesten segner om av utmattelse før hun endelig når fram til sønnens hus. Der møter hun den gråtkvalte svigerdatteren sin og barnebarna. Sønnen hennes er død. Hun var for sen.


Mange år går forbi og nå har bestemorens tur kommet. Hun ligger kraftløs i en sykeseng mens sykepleierne står rundt. Plutselig glimter den gamle damen til, og får uventet styrke. "Jeg kommer, lammet mitt. Frisk mot! Lille mor er underveis. jeg skal få se ditt ansikt. Jeg skal finne deg i live."


Kanalene som blir brukt for å kommunisere i denne tekster er veldig forskjellige. Da den polske damen fikk vite om sønnens sykdom, var det gjennom et brev sønnen kommuniserte. Det brukes også kroppsspråk, for eksempel da hun blir tilbudt skyss. Hun rister på hodet, og sier ingenting. I gjennom hele teksten blir det i grunn satt veldig lite. (Med unntak av damens utrop til sønnen mens hun vandrer.) Den eneste gangen noen kommuniserer gjennom prat, er da damen kommer fram og svigerdatteren forklarer hva som har skjedd. Ellers i teksten kommuniserer damen ofte med gud, og man kan kanskje si at gud kommuniser tilbake til folket gjennom de jødiske tekstene.

Jeg oppfatter hovedpersonen som ei pliktoppfyllende dame. Hun gjør alt for å være hos sønnen sin samtidig som hun ikke ville gjøre noe i mot sin religion. Hun er antagelig en veldig omtenksom kvinne i tillegg, ettersom hun lider seg igjennom mange mil for å være hos sønnen. Sikkert er det i alle fall at familien kommer først!

Kanskje prøver forfatteren å fortelle oss at man i blant er nødt til å bryte sine løfter. Alt er ikke alltid svart/hvitt, og i blant må man bare følge instinktene sine å gjøre det man selv synes er rett. På slutten vil forfatteren vise at hovedpersonen aldri har kommet over at hun ikke var hos sønnen sin da han døde. Og når hun selv ligger på dødsleie, er hun klar for å møte døden å se sønnen sin igjen.
En veldig tragisk novelle, hvor slutten(til tross for døden) er det mest positive.

1 kommentar:

Siri sa...

Ja, mange mener Gud kommuniserer gjennom hellige skrifter.Jeg er enig i at det denne novellen er tragisk.